Domino-effekten

I Cisco Norge er vi ikke mer ca. 13% kvinner. Jeg har ikke turt å finne ut hvor mange av de 13% som faktisk jobber teknisk og bruker sin ingeniørutdannelse. Hva kommer dette av? Når jeg i 2002 tok den høyest tekniske sertifiseringen Cisco har, CCIE*, var jeg første jente i Norge. Jeg antok andre jenter snart ville dele tittelen med meg. Men i Norge, 11 år senere, er jeg fortsatt alene. Hva kommer det av at så få jenter velger som meg?

Ettersom jeg jobber i en bransje som er veldig opptatt av tall og understøtte alt vi gjør, er det med skepsis jeg skriver dette. Det er fordi dette kun er teorier. Løse teorier fordi det ikke er noen som har fortalt meg at dette er korrekt. Jeg vet ikke engang om det er mulig å bevise. vel vel, her følger mine teorier. En advarsel må kanskje gis: De er ikke alle politisk korrekte...

Jeg tror at bilde er komplekst. jeg skal understøtte punktene mine. Stikkordene er som følger:

• Mange kvinner er redd for utfordringer og risiko. Det er skummelt å stå nesten alene om de valg man gjør. Det blir en ond sirkel, for vi får ingen flere rollemodeller.
• Media har i åresvis (alltid??) laget en stereo-type på hvordan jenter skal være og hva de skal bry seg om som ikke gir rom for å tenke annerledes. Kvinner kan ikke være noe de ikke ser (det er i det minste mye vanskeligere). Vi lager ikke TV av kvinnelige ingeniører og hvordan de er med å skape en ny verden for oss alle. Vi lager heller Paradise hotel.
• Kvinner ønsker ikke å bli sett på som nerder. De er redd for å bli stemplet som jenta med de tykke brilleglassene som er en outsider. Igjen et forvrengt bilde av ingeniøren skapt av media.
• Kvinner har få ingeniør-forbilder, og de som finnes har ikke sminketips som Dagbladet kan skrive om eller tatt brystforstørrelse (mao: får ikke spalteplass hos de (dessverre) mest leste avisene i dette landet. (Kjære Aftenposten: Jeg mener ikke dere. jeg synes dere er flinke)
• Vi tror ikke vi er gode nok eller flinke nok. (Dominio-effekt av et forvrengt kvinnebilde).
• Det man ikke vet noe om synes man heller ikke er spennende Ref: "Jeg vil helst jobbe med mennesker, så jeg valgte ikke ingenørstudiet".
• Kvinner som ønsker barn er redd for å ta på seg en jobb som ikke kan fungerer med barn. Tidsklemma.
• Foreldre gir barn så mye frihet i deres valg her i livet at det ikke engang gis et "nudge" i en retning som både landet og verden (?) trenger. Som igjen fører at "alle" ønsker å gå på media-linjen og bli ett eller annet de ser på TV. Med andre ord: pent kledde sminkedokker, og kan du synge eller danse i tillegg så er sjangsen for at du blir C-kjendis ganske stor, hvertfall større?

Domino-effekten sa du?

Så hva mente jeg med det da monn tro. Jeg tror at valget vi tar når vi er på vei ut av videregående skole er basert på mange mange års påvirkning. Det handler ikke om at den med best Stand på en studie-messe vinner flest søkere, selv om det sikkert hjelper å være "kul" der også. Mitt første punkt: Jeg skrev at kvinner er redd for risiko. Vi er kanskje det. Fra naturens side, men det har ingenting med at jobben min er full av risiko, for det er den ikke. Men å tørre å velge annerledes er skummelt og føles risikofullt. Jeg kan fortelle at når jeg var 17 år (1996) og stod på Ås togstasjon og ble mobbet fordi jeg "chattet med folk på Internet" og at jeg var "nerd", er det en risiko å fortsette.  I en alder hvor man er vanvittig sårbar blir det stilt spørsmålstegn med hva man liker og synes er gøy. Det var i 1996. Jeg vet jo jeg lo sist, men å stå i mot gjengen som sier "ikke prøv å skill deg FOR mye ut,", for da blir du så enkelt mobbeofferet, er vanskelig. Jeg har heldigvis alltid vært en sterk person utad, selv om jeg føler meg som et aspeløv på innsiden noen ganger. Jeg tok en risiko når jeg følte de tok feil, men jeg kan love deg, det er ikke alle som tar den risikoen, og det forstår jeg. Man vil studere noe venninnene studerer. Det gir hvertfall ingen sosial risiko.


Media. jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Media. For noe mektige greier. Jeg har vel kanskje skrevet et innlegg som dreier seg litt om dette tema før. Dokumentarene Killing us softly og Miss Representation viser solekart hva som er med å hjernevaske barn fra ung alder. Kommer over Geena Davis snakke om dette tema, på en nydelig sarkastisk humoristisk måte. Studier i USA som disse videoene viser til sier at det er en lik andel gutter og jenter som vil bli president i USA frem til de kommer i tenårene. I tenårene møter jenter en vegg. En vegg av forventninger sugd inn fra media om hvordan de burde være, fokusere på og det skaper et generelt elendig selvbilde. For ingen, ingen kan bli like vakker som Photoshop gjør modeller. Det er ikke "kult" å være nettverksingeniør. Det er så mange som vil bli det de ser på TV, og jeg ser jo at NRK har en hard jobb med å klare å veie opp for all møkkaseriene som kommer fra USA som er rettet mot unge jenter. Som de sier i Miss Representation: "You can't be what you can't see".

Forbilder. Vi trenger forbilder. Jeg ser jo hvorfor ingen tørr stikke hodet frem. Anita Krohn Traaseth er et godt eksempel på en som har gjort det. Egne mannlige kollegaer er vanvittige raskt ute til å kritisere ting hun har sagt eller skrevet på bloggen din. Hvis en kvinne kler seg "dårlig" blir det kommenterte av "moteeksperter" og som Sheryl Sandberg har følt på kroppen, media legger noen ganger opp til at du skal bli misslikt fordi du har makt. Vi ser jo også i den norske debatten hva som skjer når kvinner skriver noe som utfordrer menn. Det ser ikke pent ut. Hvorfor kan ikke TV-serier fremstille de som kan noe som OK mennsker, uten regulering og sosiale dysfunksjonelle væremåter? Geena Davis har samlet masse viktige data på dette området.

 Så hvem var mine forbilder? jeg har en pappa som var enestående. Han viste en entustiasme for teknologi, og med 3 jenter i huset hadde han heller ikke noe valg enn å prøve å smitte oss med gleden for det.

Jeg er ikke flink nok. Oh boy som jeg har kjent på denne her! Jeg vil først si jeg var helt middels på skolen. Jeg drømte alltid om å få Meget, men endte som oftes opp med G+ eller G/M på ungdomskolen. Jeg hadde overhodet ingen spesielle gaver fra naturens side, og jeg hatet matte. Du har hørt det tusen ganger før, men vi dømmer oss selv alt for hardt, og vi har masse å lære av menn her. Jeg lærte i det minste ALT fra menn her :) Jeg tror nok jeg fortsatt er mye mer ydmyk når det gjelder hva jeg kan, men jeg vet at du får ingenting om du ikke spørr om det, og vil du noe vei, må du gå veien selv. Jeg er redd for at jenter tror de vil mestre ting dårligere enn menn i typiske mannsyrker.  Men tro burde man gjøre i kirken, for det er jo ikke sånn. Det at jeg ikke har en Mensa-IQ og at mange av gutta jeg hang med hadde det betydde for meg kun at jeg hadde et ennå større potensiale til å lære :) Og det man innser er at vi alle fyller forskjellige roller i livet og det var et par andre xQ'er som var viktig også.

Jeg har hørt en rekke ganger fra yngre som skal velge studieretning at de ønsker å jobbe med mennesker eller media. "Jeg vil liksom gjøre en forskjell for mennesker og jeg vil jobben skal være meningsfylt". eller: "Jeg vil ha kontakt med mennesker i jobben min. Kommunisere". Kanskje det er slik at kvinner ønsker å hjelpe andre mer og de tror ikke det skjer gjennom en jobb i telekommunikasjon? For mange år siden, tidlig i min karriere, satt jeg og en kvinnelige kollega og venn (ja, hun ene andre jenta jeg jobbet med) og filosoferte over meningen med jobben vår. Hva slags påvirkning hadde vi? Føltes jobben meningsfylt ut? Vår jobb har vært å bygge Internett, om vi skal si det litt banalt. Bygge Internett slik at også risbonden i India kan snakke i mobiltelefon, slik at folk i landsbyer slipper å reise i dagesvis for å informere om prisreguleringer. Vi har bygget et datanettverk som har gitt alle i hele verden en stemme og vi kjemper for at den skal forbli åpen og fri. Vi hjelper alle yrkesgrupper til å kommunisere bedre. Jeg har jobbet for sykehus, jeg har jobbet for oljebransjen, jeg har jobbet med å koble store selskaper sammen, slik at avstanden mellom menneskene på denne jorda har blitt mindre. Vi har vært med å sette opp løsninger som gjør at vi kan bruke video istedenfor å bruke bil og fly for å møtes. Kort sagt, jeg er med på å endre verden til noe bedre. Meningsfylt? Jeg mener min jobb er med på å endre verden hver eneste dag, og vi har bare sett begynnelsen.


Barn. Jeg har bare barn annen hver uke, og i all hovedsak er det min samboers, så det er nok han som tar seg av pjokken mest, men når det eneste du leser om i avisene er at kvinner at tidsklemmer opp og ned i mente er det veldig fristende å søke til kommunale jobber hvor man har sommertid. I glemselen kommer man da kanskje ikke på at fleksitid betyr at du jobber når det passer deg best. Igjen, media skaper et bilde av karrierekvinner som noen slitne stressa kvinner som ikke får tiden til å gå opp med kabalen og barna. Å få barn som ansatt i Cisco tror jeg må være en drømmesituasjon. 

I Norge kan vi bli hva vi vil. Vi kan studere hva vil vil, og mageføelsen er at utrolig mange jenter velger trygt og populært. Hvis alle tar medie-linja, hva skjer med Norge da? Vel, da må gutta ta ansvar! Helt seriøst. Det er et samfunnsansvar å utdanne seg til noe samfunnet virkelig trenger. Jeg tror faktisk vi har nok synsere og menere. Det er også greit å ha noen som kan bygge noe. jeg har ikke barn selv, men det må da være mulig, slik min far gjorde, å dytte meg i en retning? Jeg ante ikke hva jeg skulle bli før jeg sendte min første epost. Da var jeg frelst. Jeg ville forstå. Jeg ville lære mer.
Jeg tror Harald Eia viste i ett av sine programmer at det mer likestilt et land er, det mer tradisjonelt velger kvinner/menn. Det er et paradoks. Det kan ha noe med at man i Norge ikke sulter om man velger å jobbe i kassa på Rimi, jeg vet ikke, men i India er det hvertfall helt annerledes. Der skal alle bli doktorer og ingeniører, for der finnes det økonmisk trygghet. Når det er sagt er det veldig fint å ha økonomisk frihet på Rimi også, men det er også samfunnsøkonomisk viktig å velge ingeniøryrker. Det står kanskje ikke på huskelisten når du står på studie-messe og skal finne ut hvor du skal søke deg inn på høgskole eller universitet.

En liten historie på siden av det hele
Jeg hadde akkurat en samtale med en bekjent av meg, Steve Deering. Han studerte i Canada i University of British Columbia. Han kunne fortelle at i hans klasse den gang på slutten av 70-tallet var det ca 50/50 med kvinner i "Computer Science" klassen. Den gang kom ofte Computer Science som en sidegren til matte-studier. Da var IT helt nytt, og hans teori hvorfor det den gang hadde så stort kvinneandel var at bransjen ikke hadde fått noe nerdete stempel som kom senere med hjemme-computeren. Kvinner hadde ingen aversjon mot å velge IT av årsaker som at det var kun usosiale nerder med tykke brilleglass som valgte det. Steve tok sin doktorgrad på Standford university i starten av 80-tallet hvor han like greit fant opp Multicast. :-) Jeg synes historien hans var så interessant, fordi det viser at samfunnsholdingen til et fag trolig påvirker våre valg veldig mye. Det neste store spørsmålet som dermed dukker opp i hodet mitt er selvsagt: Hvorfor har menn ikke brydd seg om steriotypen som computer-science ble portretert som? :) Hvorfor gav ikke kvinner like mye blaffen som menn har gjort?

Dominoeffekten
Så hvor var domino-effekten. Oppsummert vil jeg si media gir liten (ingen?) drahjelp i å bevisstgjøre jenter på at andre jenter driver med andre ting enn sykepleieryrket. Mange (alle?) jenter ønsker å bli akseptert og likt og ofte starter interessen for teknologi i tenårene. Når det blir sett på som nerdete er det mange som skygger banen. Vi ønsker å være som alle andre. Veldig få  kvinner søker på ingeniørstillinger fordi man ikke har skapt noe form for mestring og heller ikke lest noe om slike ting da alle bladene de leser er fylt med sminketips og sko-mote. Risikoen virker stor og man føler seg "alene". Og fordi det er få kvinnelige ingeniører finnes det veldig få forbilder som kan fortelle de hvor utrolig meningsfylt en jobb som min kan være, og de som finnes synes det er skummelt å tre ut i lyset, for lyset som ofte kastes over kvinner i media er overhodet ikke postivt og fokuserer på helt feil ting. Og vi kan kanskje skylde mye på media, men vi må også skylde på oss selv som foreldre at vi aldri prøvde å innspirere barna til å velge utradisjonelt.

Og hvis du noen sinne var i tvil. Jeg har verdens beste jobb, jeg har fantastisk godt betalt og kunne ønske at andre kvinner forstod hvor utrolig spennende ingeniøryrket er. Det er derfor jeg skriver dette, i håp om å belyse endringer jeg tror er nødvendige, og samtidig håper jeg snart at noen kan være med i den kule klubben som de veldig få kvinnelige CCIE*'ene i Norge :) Håpet er selvsagt å gå forbi mannfolka i antall, men la oss ta ett steg av gangen. La meg slippe å være alene.

 Hipp hurra for "Girls in ICT"-dagen i dag! Vi trenger den!

(*Cisco Certified Internetworking Expert)

Om å stå opp for hverandre

I kantinen forrige uke ble bloggen til Anita Krohn Traaseth bragt på bane. Ettersom hun var kvinne og jeg også var av samme kjønn var det jo helt naturlig å spørre meg hva jeg mente.. (?). Utfallet av samtalen gjorde at jeg lovte meg selv å skrive om følelsen av at kvinner må være så vanvittig perfekte for ikke å bli kritisert.

Søken etter den perfekte kvinnelige leder
Samtalen startet med at kona til vedkommende var blitt så skuffet. Hun hadde hatt så store forhåpninger til bloggen som skulle ta for seg kvinner i næringslivet, men skuffelsen hadde visstnok kommet fort. Anita hadde skrytt av at hun hadde Kåre Willoch som nabo, og det virket jo fryktelig skrytete? Jeg fikk også høre fra en annen kvinnelig  bekjent av meg at hun ikke likte hvordan Anita hadde skrevet at hun likte å ha "råd til det hun ville" eller no i den duren. OK. Fair enough. Det er elementer av det som står der som muligens kan oppfattes som ikke helt "urnorsk" , men hva så?? Hadde Kjell Inge Røkke skrevet et blogg-innlegg og nevnt at han inviterte Kåre Willoch på middag, ville noen hevet et øyebryn? Hvorfor er vi ikke rausere med hverandre? Hvorfor sitter jeg igjen med følelsen at kvinner må være dobbelt så flinke som menn for å være bra nok?

Og hvem var kvinners verste fiende sa du..?
Vi har jo hørt det før, og jeg kan skrive meg opp på listen, den verste sjef jeg har hatt var en kvinne.  Jeg var nok en rebel i min bedrift den gangen. Jeg sendte eposter til toppsjefen når jeg synes han tenkte feil og fokuserte på feil ting. Jeg sa fra når jeg mente min sjef ikke motiverte mine kollegaer når de gjorde en god jobb. Sånn sett forstår jeg at jeg var enkel å hate. Jeg var ikke bare stille og gjorde jobben min. Det jeg derimot synes er utrolig trist, er at på grunn av dette ene kvinnemennesket har jeg også følelsen av at kvinner er kvinners verste fiende. Jeg hører det overalt. Jeg tror at mye av grunnen til dette bunner i misunnelse. Den følelsen jeg tror mange kvinner kjenner på når andre kvinner lykkes og du kunne ønske det var deg. Du identifiserer deg med det mennesket og du er ikke der hun er. Hva er galt med meg? Dermed prøver vi å finne feil i lakken hos hverandre i håp om å finne riper slik at man kan si: Hun er jo ikke perfekt!

På tide med en morgen-revelje
Jeg tror alle kvinner trenger å øve på å være litt mer rause med hverandre. Vi må få lov til å mene forskjellige ting, se forskjellige ut og stå for forskjellige verdier uten at vi putter de på: "don't like" listen i bakhodet. Vi må rett og slett ha mer respekt for hverandre. Ordet respekt kommer fra det latinske ordet spici og spectare. Direkte oversatt til Norsk betyr det "å se om igjen" eller "å se en gang til". Det synes jeg vi skal gjøre litt mer. Ikke la førsteinntrykket eller et blogg-innlegg gjøre at du dømmer et menneske nord og ned. Vi kvinner trenger å støtte hverandre, uansett bransje. Jeg så et fantastisk TED med Madeleine Albright hvor hun snakker om hvordan det er å være kvinne og diplomat. Hun avslutter med å si:" There is a special place in hell for women who doesn't help each other - Madeleine Albright"

Jeg har aldri trodd på noe helvete  (eller himmel for den sagt skyld), men jeg tror det er en egen plass for kvinner (og menn) som ikke støtter hverandre allerede i dette liv. Det er den plassen hvor middelmådighet, misunnelse og smålighet også har plass. Det er ingen plass jeg ønsker å være eller identifisere meg med. Tror ingen vil det. Det som er så deilig, er at du kan endre alt til det bedre! Starte med deg selv!

Presentation skills - Presentasjonsferdigheter

På tide å videreformidle noe jeg har lært! Jeg var på et "Advanced Presentation skills" kurs holdt av en svært dyktig engelskmann i Paris for to uker siden. Et slikt kurs koster jo latterlig mye, men egentlig, kunne vi alle holdt det etter å ha lært grunnprinsippene i hvordan man fenger et publikum. Det hjelper selvsagt å ha øvd, øvd og øvd :)


Å presentere er litt som et kunstverk føler jeg. Jeg ELSKER mennesker som er flinke til å presentere. Jeg liker å bli fenget av et tema jeg overhodet ikke trodde jeg brydde meg om, bare fordi det virker som om det er trollmenn oppe på scenen. De er jo ikke det. Og de bruker utrolig enkle grep for å fange din oppmerksomhet, for å få deg til å føle og kapre all din oppmerksomhet. Det er noen TED-presentasjoner hvor jeg lurer på hvor tiden forsvant. Jeg fant ut at i denne teksten kan jeg linke til noen TED-videoer hvor teknikkene brukes. Bonusen er at du får sett noen utrolig bra foredrag i tillegg :)


Oppbygging - Vi starter forfra
En presentasjon burde ha en tydelig rammeverk. En start, main body og en avslutning. Det gjelder om du skal snakke i 15 minutter eller 2 timer. Og om du var i tvil, så er det faktisk de første 2-3 minuttene av et langt foredrag som betyr noe. Det er disse vitale første minuttene du kaprer oppmerksomheten i salen. 90% av alle TED-talks starter med å fortelle en historie. En historie som er relatert til det du skal fortelle. Vi mennesker elsker story-telling. Historien bringer tørre fakta til liv.
Det er ikke alt det er mulig å lage en spennende eller morsom historie ut av, men når du begynner å tenke etter, er det ganske lite du driver med daglig som ikke har noen morsomme historier som burde deles.

Historien får deg interessert i å vite "What's in it for me". Alle som hører starten på en presentasjon venter på akkurat dette. De ønsker å vite verdien dette er for de. Historien i seg selv kan gi de dette svaret, men budskapet kan også understrekes hvis det ikke nødvendigvis er en VELDIG direkte link.
Tegn bilder i hodet på tilskueren:
......"Du vet den følelsen, når du har vært inne på kontoret en hel sommerdag og bare lengtet etter å gå hjem? Aircondition har gjort det kaldt i shorts og t-skjorte. Du ser på klokken 10 ganger i timen, og når du endelig tar i døren og går ut i sommerdagen kjenner du en deilig varm luft omfavne kroppen og lykken kiler nede i magen?..." Pause. La tilskueren føle på den følelsen.  Mennesker husker dette så mye bedre enn tall og tørre ord. De kommer til å huske følselsen du fikk de til å føle.
 Følelsen av at noe har mening for hver enkelt er viktig, og det er din jobb å få de til å forstå meningen. Så starten må inneholde følgende elementer

• Interest - En Historie, ett høyt tall (som er del av din historie), et rart bilde, en sjokkerende nyhet.
• Need - What's in it for me. Hva får de ut av dette. Hva lærer de? Hvorfor er det viktig?
• Time - Si noe om omfanget av preso. "Vi har kun en time sammen, og på den korte tiden.."
  
• Objective - HVA sitter de igjen med etter din preso er ferdig. Agenda: HVORDAN du skal nå det målet

"You get the audience you deserve"



Hvilken del av deg sier mest?
I en face-to-face presentasjon er majoriteten av det du sier kommunisert ubevisst. 93% av ditt publikums forståelse er fokusert på ditt toneleie og kroppsspråk! De FAKTISKE ordene du sier for å påvirke er bare 7% av den totale kommunikasjonen!
Hvis du er i en webex-call/confcall og ikke kan bli sett er tonen i stemmen din Veldig viktig. Hele 84% av kommunikasjonen skjer gjennom dette. 16% ord.

Generelle ting man må huske på
Listen er lang, og alle har noen av de vanligvis.

• Du snakker for fort. Det er nesten umulig å snakke for sakte.
• Ta pauser! Stiller du et åpent spørsmål til publikum. Husk å pause etterpå. Alle trenger å reflektere over det du har spurt om selv om du ikke forventer et svar. Er det noen punkter du vil de skal huske må du pause mellom hvert av punktene. Gjenta gjerne det viktigste du sier.
• Hvor mange "eeeeh" har du? :) Jeg synes eeh, at det er mye spennende eeehh." Jeg trenger ikke akkurat utrede mer. Alle har hørt taler som er så plagsomt fulle av disse "eeeeh" at du man hører ikke annet enn det.
• Du skal se på publikum, og ikke powerpoint-presentasjonen. Du være vendt mot publikum selv om du har behov for å peke på noe i presentasjonen din.

Bevegelse/Kroppsspråket - Hender og føtter
Det er utrolig hva man skal huske på, men hver klar over at hendene dine er med på å skape engasjement. Man sier veldig mye med hendene. Det lengre sør vi kommer i Europa, det mer kroppsspråk brukes. Det var en italiener på kurset mitt. Når vi bandt hendene hans fast på ryggen klarte han nesten ikke snakke!! Vi opp nord har det motsatte problem. Vi vet ofte ikke helt hvor vi skal ha de.  Tommelfinger-regel er at hendene skal holdes 10% rett ned, 10% i øvre del av kroppen, og 80% rundt midjen hvor man bruker hendene utrolig mye til å beskrive det man sier. STOR, vis STOR med hendene.

Engasjer
Så hvordan holder du publikumet interessert? En av de ting som gjør at folk "må" følge med er øyekontakt. Du burde prøve å ha en random øyekontakt med alle. Selv i en stor sal. Da kan du late som om du ser på forskjellige deler av salen selv om alt du ser er svart.  De som sitter der føler du ser på de.

Hva skal denne presentasjonen føre til?

Kort oppsummert:

1. Hva er det jeg ønsker?
2. Hva er det jeg trenger mitt publikum til å gjøre/føle/mene?
3. Hva trenger de for å tenke og føle for å gjøre det?
4. Hva er det de tenker og føler nå?
5. Hva kan jeg si og gjøre som vil endre hvordan de tenker og føler?

Powerpoint

Powerpoint er IKKE presentasjonen. DU er. Det du sier er hva som er viktig. Du skal ikke lese opp det som står på slidene! Jeg tror ikke jeg trenger å si så mye mer enn å be dere se denne her: The Death of Powerpoint. Bruk også bokstavene W og B. Når du skal si noe viktig og for å lede oppmerksomheten tilbake til DEG så blank ut hele presoen (B). Folk våkner av sånn ;) Hvis du skal  tegne noe og prosjekterer mot et whiteboard, trykk W så får du hvit bakgrunn :)

Powerpoint ER IKKE PRESENTASJONEN!


Forberedelse
Film deg selv.  Enkelt og greit. Det gjorde vi i to dager. For en forferdelig flau opplevelse, men fy søren så nyttig. Å se seg selv er virkelig en... øyeåpner ;)

Nervøs?

Det beste måten som får en til å roe seg ned er visstnok å stille spørsmål. Det kan til og med være åpne spørsmål som du selv besvarer, men det gjør noe med ens egen ro. Jeg prøvde det. Det fungerer utrolig nok ;)

Noen kule TED'er som også får deg til å tenke litt på hvordan andre ser deg:

• Your body language shapes who you are
• The power of introverts (fordi det er så mange flinke som ikke tørr presentere dessverre)
• The secrect structure of a great talk

De største endringer jeg har gjort i ettertid
De største endringer jeg har gjort til mine presentasjoner er antall slides. Jeg bruker ofte kun bilder som dekker hele skjermen, og den er bare med å forsterke min historie. I jobben er det mye info på en powerpoint fordi det er det vi gjør som ingeniører og detaljer som skal presenteres. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal gjøre det VELDIG spennende, men hey, har noen noen gode forslag blir jeg kjempeglad!

"Be yourself - more - with skills" :)