Privat, slik jeg trodde jeg kjente det

Når jeg startet å bruke Internett aktivt tilbake i 1994-95 var ikke privat et ord som bekymret meg mye. Det kan ha noe med at jeg var ca 16 år og synes at det bare var hyggelig om noen hadde lyst til å se på hjemmesiden min. I dag er den bak passordsbeskyttelse. Hva endret seg og hva er det vi er så redd skal skje med informasjonen vi velger å dele?

På websiden til Kirke og fornyingsdepartementet står det følgende: "Personvern handler om retten til å få ha ditt privatliv i fred, et grunnleggende prinsipp i en rettsstat. Idealet er at den enkelte skal ha råderett over sine egne personopplysninger." I dag er høringsfristen for et "digitalt grenseforsvar" hvor Lysne II-utvlaget konkluderer med at det er behov for masseovervåkning på alle fiberoptiske kabler ut av Norge! For meg trist lesning.

At teknologi og Internett skaper utrolige muligheter og på mange måter har endret maktbalansen i verden ved å gi alle, med tilgang til Internett, like muligheter vet vi nå. Bulkovervåkning  (som omfatter hele befolkningen som kommuniserer ut av landet)  for å kunne finne frem til mulige farer blandt dataene) mener jeg skaper en skjev balanse mellom stat og individ. Personvern handler om retten til få ha ditt privatliv i fred og er et grunnleggende prinsipp i en hver rettsstat. Det er her viktig å huske at en persons bruk av Internett ofte er et speilbilde av hva personen foretar seg. Det er denne informasjonen som vil bli kartlagt og gjøres søkbart, for idag er svært mye av det vi foretar oss lagret på servere i andre land enn Norge som dermed vil passere “grenseforsvaret”.

Intensjonen til E-tjenesten er det ingen som betviler, men å benytte et føre-var-prinsipp når resultatet er en enormt inngripen i fri flyt av data inn og ut av Norge burde vi være kritiske til. I dag overvåkes allerede “kritisk infrastruktur” igjennom hva Nasjonal Sikkerhetsmyndighet gjør i samarbeid med private og offentlige aktører.

Jeg mener at man heller burde fokusere på mer målrettede tiltak ved å jobbe med forbedring av sikkerheten rundt de demokratiske strukturene vi har, ref. hendelsene i USA ved valget. For om faren er “ukjent fare” vil man hvis vi ser til andre land,til stadighet få utsklidninger av de fullmakter e-tjenesten har, for å, i håp om å finne “faren”, overvåke i mer detalj. Individet står svakt med slike overvåkningsmekanismer. Å fjerne slike strukturer om man ser de blir missbrukt ser vi i andre land er veldig vanskelig.

I rapporten kan vi lese at "Nettet benyttes videre til virksomhet som kan utgjøre en ytre trussel mot landet og viktige nasjonale interesser. Trusselbildet  er  komplekst  og  dynamisk.  Grenseoverskridende  trusler  som digital spionasje, cyberangrep, terrorisme og spredning av  masseødeleggelsesvåpen antas å forsterkes ytterligere i årene som kommer."

Verden har blitt mer global og vi har tilgang til mer informasjon, takket være Internett. Vi undres over hva som oppfattes som mer komplekst? Ofte oppfattes det meste rundt Internett  som "komplekst" fordi teknologien er ukjent for mange og forståelsen av hvordan Internett fungerer så lav blandt befolkningen generelt at å ha motargumenter mot slike generelle ordlegginger er vanskelig. Og når ordlag som "kan utgjøre en ytre trussel" er det vanskelig å argumentere. Et åpent og fritt Internett har skapt et utviklings og samarbeidsklima verden aldri før har sett. Internett har vært en trussel mot totalitære stater som ønsker å ha  kontroll på sine innbyggere. Argumentasjonen kan derfor også snus på hodet.

For å se på trusselbildet som nevnes: Terrorisme har alltid eksistert. Vi ser ut til å glemme organisasjoner som IRA fantes lenge før Internett mobiliserte samarbeid av slik art. Vi ser også ut til å glemme hvor mange av de angrep vi har sett ikke kunne bli stoppet med masseovervåkning. Cyber-angrep brukes også som en årsak til å trenge et "digital grenseforsvar". Internett har blitt angrepet fra sin spede begynnelse. Vi ser det ikke som e-tjenestens jobb eller kapastitet å løse disse problemstillingene. De burde heller være med på uviklingen av løsninger på de svakheter som oppdages. til nå har de  blitt løst av teknologer, som hele tiden har gjort Internetts infrastruktur bedre og mer robust for hvert angrep som har kommet. Det samme gjelder digital spionasje. Her er det helt andre virkemidler for både å sikre infrasturkturer av nasjonal interesse enn en generell masseovervåkning som burde være fokuset. Målrettet forsvar mot navngitte trusler er et riktigere fokus slik vi ser det.  Det nevnes også salg av masseødleggelsvåpen "antas" å øke i årene som kommer. Det står ingenting om hvilke teknologier (som kryptering) som umuligjør sporingen av slik virksomhet ved bruk av det digitale grenseforsvaret. Det er alltid vanskelig for samfunnet å kommentere slike trusler når vendingene er så runde og mangler dypere forklaring.

Vi stiller oss følgende spørsmål: Vil en slik masseovervåkning virkelig kunne beskytte oss mot det vi tror vi trenger å beskytte oss mot, og med det lage et tryggere samfunn? Min klare holding er at kosten, vårt privatliv, ikke skal ofres i håp om at Norges etterettning kanskje kan gjøre oss tryggere.  Jeg synes også at brorparten av truslene som nevnes burde og kan forebygges med andre midler enn et slikt forsvar beskrevet i denne rapporten.

Domino-effekten

I Cisco Norge er vi ikke mer ca. 13% kvinner. Jeg har ikke turt å finne ut hvor mange av de 13% som faktisk jobber teknisk og bruker sin ingeniørutdannelse. Hva kommer dette av? Når jeg i 2002 tok den høyest tekniske sertifiseringen Cisco har, CCIE*, var jeg første jente i Norge. Jeg antok andre jenter snart ville dele tittelen med meg. Men i Norge, 11 år senere, er jeg fortsatt alene. Hva kommer det av at så få jenter velger som meg?

Ettersom jeg jobber i en bransje som er veldig opptatt av tall og understøtte alt vi gjør, er det med skepsis jeg skriver dette. Det er fordi dette kun er teorier. Løse teorier fordi det ikke er noen som har fortalt meg at dette er korrekt. Jeg vet ikke engang om det er mulig å bevise. vel vel, her følger mine teorier. En advarsel må kanskje gis: De er ikke alle politisk korrekte...

Jeg tror at bilde er komplekst. jeg skal understøtte punktene mine. Stikkordene er som følger:

• Mange kvinner er redd for utfordringer og risiko. Det er skummelt å stå nesten alene om de valg man gjør. Det blir en ond sirkel, for vi får ingen flere rollemodeller.
• Media har i åresvis (alltid??) laget en stereo-type på hvordan jenter skal være og hva de skal bry seg om som ikke gir rom for å tenke annerledes. Kvinner kan ikke være noe de ikke ser (det er i det minste mye vanskeligere). Vi lager ikke TV av kvinnelige ingeniører og hvordan de er med å skape en ny verden for oss alle. Vi lager heller Paradise hotel.
• Kvinner ønsker ikke å bli sett på som nerder. De er redd for å bli stemplet som jenta med de tykke brilleglassene som er en outsider. Igjen et forvrengt bilde av ingeniøren skapt av media.
• Kvinner har få ingeniør-forbilder, og de som finnes har ikke sminketips som Dagbladet kan skrive om eller tatt brystforstørrelse (mao: får ikke spalteplass hos de (dessverre) mest leste avisene i dette landet. (Kjære Aftenposten: Jeg mener ikke dere. jeg synes dere er flinke)
• Vi tror ikke vi er gode nok eller flinke nok. (Dominio-effekt av et forvrengt kvinnebilde).
• Det man ikke vet noe om synes man heller ikke er spennende Ref: "Jeg vil helst jobbe med mennesker, så jeg valgte ikke ingenørstudiet".
• Kvinner som ønsker barn er redd for å ta på seg en jobb som ikke kan fungerer med barn. Tidsklemma.
• Foreldre gir barn så mye frihet i deres valg her i livet at det ikke engang gis et "nudge" i en retning som både landet og verden (?) trenger. Som igjen fører at "alle" ønsker å gå på media-linjen og bli ett eller annet de ser på TV. Med andre ord: pent kledde sminkedokker, og kan du synge eller danse i tillegg så er sjangsen for at du blir C-kjendis ganske stor, hvertfall større?

Domino-effekten sa du?

Så hva mente jeg med det da monn tro. Jeg tror at valget vi tar når vi er på vei ut av videregående skole er basert på mange mange års påvirkning. Det handler ikke om at den med best Stand på en studie-messe vinner flest søkere, selv om det sikkert hjelper å være "kul" der også. Mitt første punkt: Jeg skrev at kvinner er redd for risiko. Vi er kanskje det. Fra naturens side, men det har ingenting med at jobben min er full av risiko, for det er den ikke. Men å tørre å velge annerledes er skummelt og føles risikofullt. Jeg kan fortelle at når jeg var 17 år (1996) og stod på Ås togstasjon og ble mobbet fordi jeg "chattet med folk på Internet" og at jeg var "nerd", er det en risiko å fortsette.  I en alder hvor man er vanvittig sårbar blir det stilt spørsmålstegn med hva man liker og synes er gøy. Det var i 1996. Jeg vet jo jeg lo sist, men å stå i mot gjengen som sier "ikke prøv å skill deg FOR mye ut,", for da blir du så enkelt mobbeofferet, er vanskelig. Jeg har heldigvis alltid vært en sterk person utad, selv om jeg føler meg som et aspeløv på innsiden noen ganger. Jeg tok en risiko når jeg følte de tok feil, men jeg kan love deg, det er ikke alle som tar den risikoen, og det forstår jeg. Man vil studere noe venninnene studerer. Det gir hvertfall ingen sosial risiko.


Media. jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Media. For noe mektige greier. Jeg har vel kanskje skrevet et innlegg som dreier seg litt om dette tema før. Dokumentarene Killing us softly og Miss Representation viser solekart hva som er med å hjernevaske barn fra ung alder. Kommer over Geena Davis snakke om dette tema, på en nydelig sarkastisk humoristisk måte. Studier i USA som disse videoene viser til sier at det er en lik andel gutter og jenter som vil bli president i USA frem til de kommer i tenårene. I tenårene møter jenter en vegg. En vegg av forventninger sugd inn fra media om hvordan de burde være, fokusere på og det skaper et generelt elendig selvbilde. For ingen, ingen kan bli like vakker som Photoshop gjør modeller. Det er ikke "kult" å være nettverksingeniør. Det er så mange som vil bli det de ser på TV, og jeg ser jo at NRK har en hard jobb med å klare å veie opp for all møkkaseriene som kommer fra USA som er rettet mot unge jenter. Som de sier i Miss Representation: "You can't be what you can't see".

Forbilder. Vi trenger forbilder. Jeg ser jo hvorfor ingen tørr stikke hodet frem. Anita Krohn Traaseth er et godt eksempel på en som har gjort det. Egne mannlige kollegaer er vanvittige raskt ute til å kritisere ting hun har sagt eller skrevet på bloggen din. Hvis en kvinne kler seg "dårlig" blir det kommenterte av "moteeksperter" og som Sheryl Sandberg har følt på kroppen, media legger noen ganger opp til at du skal bli misslikt fordi du har makt. Vi ser jo også i den norske debatten hva som skjer når kvinner skriver noe som utfordrer menn. Det ser ikke pent ut. Hvorfor kan ikke TV-serier fremstille de som kan noe som OK mennsker, uten regulering og sosiale dysfunksjonelle væremåter? Geena Davis har samlet masse viktige data på dette området.

 Så hvem var mine forbilder? jeg har en pappa som var enestående. Han viste en entustiasme for teknologi, og med 3 jenter i huset hadde han heller ikke noe valg enn å prøve å smitte oss med gleden for det.

Jeg er ikke flink nok. Oh boy som jeg har kjent på denne her! Jeg vil først si jeg var helt middels på skolen. Jeg drømte alltid om å få Meget, men endte som oftes opp med G+ eller G/M på ungdomskolen. Jeg hadde overhodet ingen spesielle gaver fra naturens side, og jeg hatet matte. Du har hørt det tusen ganger før, men vi dømmer oss selv alt for hardt, og vi har masse å lære av menn her. Jeg lærte i det minste ALT fra menn her :) Jeg tror nok jeg fortsatt er mye mer ydmyk når det gjelder hva jeg kan, men jeg vet at du får ingenting om du ikke spørr om det, og vil du noe vei, må du gå veien selv. Jeg er redd for at jenter tror de vil mestre ting dårligere enn menn i typiske mannsyrker.  Men tro burde man gjøre i kirken, for det er jo ikke sånn. Det at jeg ikke har en Mensa-IQ og at mange av gutta jeg hang med hadde det betydde for meg kun at jeg hadde et ennå større potensiale til å lære :) Og det man innser er at vi alle fyller forskjellige roller i livet og det var et par andre xQ'er som var viktig også.

Jeg har hørt en rekke ganger fra yngre som skal velge studieretning at de ønsker å jobbe med mennesker eller media. "Jeg vil liksom gjøre en forskjell for mennesker og jeg vil jobben skal være meningsfylt". eller: "Jeg vil ha kontakt med mennesker i jobben min. Kommunisere". Kanskje det er slik at kvinner ønsker å hjelpe andre mer og de tror ikke det skjer gjennom en jobb i telekommunikasjon? For mange år siden, tidlig i min karriere, satt jeg og en kvinnelige kollega og venn (ja, hun ene andre jenta jeg jobbet med) og filosoferte over meningen med jobben vår. Hva slags påvirkning hadde vi? Føltes jobben meningsfylt ut? Vår jobb har vært å bygge Internett, om vi skal si det litt banalt. Bygge Internett slik at også risbonden i India kan snakke i mobiltelefon, slik at folk i landsbyer slipper å reise i dagesvis for å informere om prisreguleringer. Vi har bygget et datanettverk som har gitt alle i hele verden en stemme og vi kjemper for at den skal forbli åpen og fri. Vi hjelper alle yrkesgrupper til å kommunisere bedre. Jeg har jobbet for sykehus, jeg har jobbet for oljebransjen, jeg har jobbet med å koble store selskaper sammen, slik at avstanden mellom menneskene på denne jorda har blitt mindre. Vi har vært med å sette opp løsninger som gjør at vi kan bruke video istedenfor å bruke bil og fly for å møtes. Kort sagt, jeg er med på å endre verden til noe bedre. Meningsfylt? Jeg mener min jobb er med på å endre verden hver eneste dag, og vi har bare sett begynnelsen.


Barn. Jeg har bare barn annen hver uke, og i all hovedsak er det min samboers, så det er nok han som tar seg av pjokken mest, men når det eneste du leser om i avisene er at kvinner at tidsklemmer opp og ned i mente er det veldig fristende å søke til kommunale jobber hvor man har sommertid. I glemselen kommer man da kanskje ikke på at fleksitid betyr at du jobber når det passer deg best. Igjen, media skaper et bilde av karrierekvinner som noen slitne stressa kvinner som ikke får tiden til å gå opp med kabalen og barna. Å få barn som ansatt i Cisco tror jeg må være en drømmesituasjon. 

I Norge kan vi bli hva vi vil. Vi kan studere hva vil vil, og mageføelsen er at utrolig mange jenter velger trygt og populært. Hvis alle tar medie-linja, hva skjer med Norge da? Vel, da må gutta ta ansvar! Helt seriøst. Det er et samfunnsansvar å utdanne seg til noe samfunnet virkelig trenger. Jeg tror faktisk vi har nok synsere og menere. Det er også greit å ha noen som kan bygge noe. jeg har ikke barn selv, men det må da være mulig, slik min far gjorde, å dytte meg i en retning? Jeg ante ikke hva jeg skulle bli før jeg sendte min første epost. Da var jeg frelst. Jeg ville forstå. Jeg ville lære mer.
Jeg tror Harald Eia viste i ett av sine programmer at det mer likestilt et land er, det mer tradisjonelt velger kvinner/menn. Det er et paradoks. Det kan ha noe med at man i Norge ikke sulter om man velger å jobbe i kassa på Rimi, jeg vet ikke, men i India er det hvertfall helt annerledes. Der skal alle bli doktorer og ingeniører, for der finnes det økonmisk trygghet. Når det er sagt er det veldig fint å ha økonomisk frihet på Rimi også, men det er også samfunnsøkonomisk viktig å velge ingeniøryrker. Det står kanskje ikke på huskelisten når du står på studie-messe og skal finne ut hvor du skal søke deg inn på høgskole eller universitet.

En liten historie på siden av det hele
Jeg hadde akkurat en samtale med en bekjent av meg, Steve Deering. Han studerte i Canada i University of British Columbia. Han kunne fortelle at i hans klasse den gang på slutten av 70-tallet var det ca 50/50 med kvinner i "Computer Science" klassen. Den gang kom ofte Computer Science som en sidegren til matte-studier. Da var IT helt nytt, og hans teori hvorfor det den gang hadde så stort kvinneandel var at bransjen ikke hadde fått noe nerdete stempel som kom senere med hjemme-computeren. Kvinner hadde ingen aversjon mot å velge IT av årsaker som at det var kun usosiale nerder med tykke brilleglass som valgte det. Steve tok sin doktorgrad på Standford university i starten av 80-tallet hvor han like greit fant opp Multicast. :-) Jeg synes historien hans var så interessant, fordi det viser at samfunnsholdingen til et fag trolig påvirker våre valg veldig mye. Det neste store spørsmålet som dermed dukker opp i hodet mitt er selvsagt: Hvorfor har menn ikke brydd seg om steriotypen som computer-science ble portretert som? :) Hvorfor gav ikke kvinner like mye blaffen som menn har gjort?

Dominoeffekten
Så hvor var domino-effekten. Oppsummert vil jeg si media gir liten (ingen?) drahjelp i å bevisstgjøre jenter på at andre jenter driver med andre ting enn sykepleieryrket. Mange (alle?) jenter ønsker å bli akseptert og likt og ofte starter interessen for teknologi i tenårene. Når det blir sett på som nerdete er det mange som skygger banen. Vi ønsker å være som alle andre. Veldig få  kvinner søker på ingeniørstillinger fordi man ikke har skapt noe form for mestring og heller ikke lest noe om slike ting da alle bladene de leser er fylt med sminketips og sko-mote. Risikoen virker stor og man føler seg "alene". Og fordi det er få kvinnelige ingeniører finnes det veldig få forbilder som kan fortelle de hvor utrolig meningsfylt en jobb som min kan være, og de som finnes synes det er skummelt å tre ut i lyset, for lyset som ofte kastes over kvinner i media er overhodet ikke postivt og fokuserer på helt feil ting. Og vi kan kanskje skylde mye på media, men vi må også skylde på oss selv som foreldre at vi aldri prøvde å innspirere barna til å velge utradisjonelt.

Og hvis du noen sinne var i tvil. Jeg har verdens beste jobb, jeg har fantastisk godt betalt og kunne ønske at andre kvinner forstod hvor utrolig spennende ingeniøryrket er. Det er derfor jeg skriver dette, i håp om å belyse endringer jeg tror er nødvendige, og samtidig håper jeg snart at noen kan være med i den kule klubben som de veldig få kvinnelige CCIE*'ene i Norge :) Håpet er selvsagt å gå forbi mannfolka i antall, men la oss ta ett steg av gangen. La meg slippe å være alene.

 Hipp hurra for "Girls in ICT"-dagen i dag! Vi trenger den!

(*Cisco Certified Internetworking Expert)

Om å stå opp for hverandre

I kantinen forrige uke ble bloggen til Anita Krohn Traaseth bragt på bane. Ettersom hun var kvinne og jeg også var av samme kjønn var det jo helt naturlig å spørre meg hva jeg mente.. (?). Utfallet av samtalen gjorde at jeg lovte meg selv å skrive om følelsen av at kvinner må være så vanvittig perfekte for ikke å bli kritisert.

Søken etter den perfekte kvinnelige leder
Samtalen startet med at kona til vedkommende var blitt så skuffet. Hun hadde hatt så store forhåpninger til bloggen som skulle ta for seg kvinner i næringslivet, men skuffelsen hadde visstnok kommet fort. Anita hadde skrytt av at hun hadde Kåre Willoch som nabo, og det virket jo fryktelig skrytete? Jeg fikk også høre fra en annen kvinnelig  bekjent av meg at hun ikke likte hvordan Anita hadde skrevet at hun likte å ha "råd til det hun ville" eller no i den duren. OK. Fair enough. Det er elementer av det som står der som muligens kan oppfattes som ikke helt "urnorsk" , men hva så?? Hadde Kjell Inge Røkke skrevet et blogg-innlegg og nevnt at han inviterte Kåre Willoch på middag, ville noen hevet et øyebryn? Hvorfor er vi ikke rausere med hverandre? Hvorfor sitter jeg igjen med følelsen at kvinner må være dobbelt så flinke som menn for å være bra nok?

Og hvem var kvinners verste fiende sa du..?
Vi har jo hørt det før, og jeg kan skrive meg opp på listen, den verste sjef jeg har hatt var en kvinne.  Jeg var nok en rebel i min bedrift den gangen. Jeg sendte eposter til toppsjefen når jeg synes han tenkte feil og fokuserte på feil ting. Jeg sa fra når jeg mente min sjef ikke motiverte mine kollegaer når de gjorde en god jobb. Sånn sett forstår jeg at jeg var enkel å hate. Jeg var ikke bare stille og gjorde jobben min. Det jeg derimot synes er utrolig trist, er at på grunn av dette ene kvinnemennesket har jeg også følelsen av at kvinner er kvinners verste fiende. Jeg hører det overalt. Jeg tror at mye av grunnen til dette bunner i misunnelse. Den følelsen jeg tror mange kvinner kjenner på når andre kvinner lykkes og du kunne ønske det var deg. Du identifiserer deg med det mennesket og du er ikke der hun er. Hva er galt med meg? Dermed prøver vi å finne feil i lakken hos hverandre i håp om å finne riper slik at man kan si: Hun er jo ikke perfekt!

På tide med en morgen-revelje
Jeg tror alle kvinner trenger å øve på å være litt mer rause med hverandre. Vi må få lov til å mene forskjellige ting, se forskjellige ut og stå for forskjellige verdier uten at vi putter de på: "don't like" listen i bakhodet. Vi må rett og slett ha mer respekt for hverandre. Ordet respekt kommer fra det latinske ordet spici og spectare. Direkte oversatt til Norsk betyr det "å se om igjen" eller "å se en gang til". Det synes jeg vi skal gjøre litt mer. Ikke la førsteinntrykket eller et blogg-innlegg gjøre at du dømmer et menneske nord og ned. Vi kvinner trenger å støtte hverandre, uansett bransje. Jeg så et fantastisk TED med Madeleine Albright hvor hun snakker om hvordan det er å være kvinne og diplomat. Hun avslutter med å si:" There is a special place in hell for women who doesn't help each other - Madeleine Albright"

Jeg har aldri trodd på noe helvete  (eller himmel for den sagt skyld), men jeg tror det er en egen plass for kvinner (og menn) som ikke støtter hverandre allerede i dette liv. Det er den plassen hvor middelmådighet, misunnelse og smålighet også har plass. Det er ingen plass jeg ønsker å være eller identifisere meg med. Tror ingen vil det. Det som er så deilig, er at du kan endre alt til det bedre! Starte med deg selv!

Presentation skills - Presentasjonsferdigheter

På tide å videreformidle noe jeg har lært! Jeg var på et "Advanced Presentation skills" kurs holdt av en svært dyktig engelskmann i Paris for to uker siden. Et slikt kurs koster jo latterlig mye, men egentlig, kunne vi alle holdt det etter å ha lært grunnprinsippene i hvordan man fenger et publikum. Det hjelper selvsagt å ha øvd, øvd og øvd :)


Å presentere er litt som et kunstverk føler jeg. Jeg ELSKER mennesker som er flinke til å presentere. Jeg liker å bli fenget av et tema jeg overhodet ikke trodde jeg brydde meg om, bare fordi det virker som om det er trollmenn oppe på scenen. De er jo ikke det. Og de bruker utrolig enkle grep for å fange din oppmerksomhet, for å få deg til å føle og kapre all din oppmerksomhet. Det er noen TED-presentasjoner hvor jeg lurer på hvor tiden forsvant. Jeg fant ut at i denne teksten kan jeg linke til noen TED-videoer hvor teknikkene brukes. Bonusen er at du får sett noen utrolig bra foredrag i tillegg :)


Oppbygging - Vi starter forfra
En presentasjon burde ha en tydelig rammeverk. En start, main body og en avslutning. Det gjelder om du skal snakke i 15 minutter eller 2 timer. Og om du var i tvil, så er det faktisk de første 2-3 minuttene av et langt foredrag som betyr noe. Det er disse vitale første minuttene du kaprer oppmerksomheten i salen. 90% av alle TED-talks starter med å fortelle en historie. En historie som er relatert til det du skal fortelle. Vi mennesker elsker story-telling. Historien bringer tørre fakta til liv.
Det er ikke alt det er mulig å lage en spennende eller morsom historie ut av, men når du begynner å tenke etter, er det ganske lite du driver med daglig som ikke har noen morsomme historier som burde deles.

Historien får deg interessert i å vite "What's in it for me". Alle som hører starten på en presentasjon venter på akkurat dette. De ønsker å vite verdien dette er for de. Historien i seg selv kan gi de dette svaret, men budskapet kan også understrekes hvis det ikke nødvendigvis er en VELDIG direkte link.
Tegn bilder i hodet på tilskueren:
......"Du vet den følelsen, når du har vært inne på kontoret en hel sommerdag og bare lengtet etter å gå hjem? Aircondition har gjort det kaldt i shorts og t-skjorte. Du ser på klokken 10 ganger i timen, og når du endelig tar i døren og går ut i sommerdagen kjenner du en deilig varm luft omfavne kroppen og lykken kiler nede i magen?..." Pause. La tilskueren føle på den følelsen.  Mennesker husker dette så mye bedre enn tall og tørre ord. De kommer til å huske følselsen du fikk de til å føle.
 Følelsen av at noe har mening for hver enkelt er viktig, og det er din jobb å få de til å forstå meningen. Så starten må inneholde følgende elementer

• Interest - En Historie, ett høyt tall (som er del av din historie), et rart bilde, en sjokkerende nyhet.
• Need - What's in it for me. Hva får de ut av dette. Hva lærer de? Hvorfor er det viktig?
• Time - Si noe om omfanget av preso. "Vi har kun en time sammen, og på den korte tiden.."
  
• Objective - HVA sitter de igjen med etter din preso er ferdig. Agenda: HVORDAN du skal nå det målet

"You get the audience you deserve"



Hvilken del av deg sier mest?
I en face-to-face presentasjon er majoriteten av det du sier kommunisert ubevisst. 93% av ditt publikums forståelse er fokusert på ditt toneleie og kroppsspråk! De FAKTISKE ordene du sier for å påvirke er bare 7% av den totale kommunikasjonen!
Hvis du er i en webex-call/confcall og ikke kan bli sett er tonen i stemmen din Veldig viktig. Hele 84% av kommunikasjonen skjer gjennom dette. 16% ord.

Generelle ting man må huske på
Listen er lang, og alle har noen av de vanligvis.

• Du snakker for fort. Det er nesten umulig å snakke for sakte.
• Ta pauser! Stiller du et åpent spørsmål til publikum. Husk å pause etterpå. Alle trenger å reflektere over det du har spurt om selv om du ikke forventer et svar. Er det noen punkter du vil de skal huske må du pause mellom hvert av punktene. Gjenta gjerne det viktigste du sier.
• Hvor mange "eeeeh" har du? :) Jeg synes eeh, at det er mye spennende eeehh." Jeg trenger ikke akkurat utrede mer. Alle har hørt taler som er så plagsomt fulle av disse "eeeeh" at du man hører ikke annet enn det.
• Du skal se på publikum, og ikke powerpoint-presentasjonen. Du være vendt mot publikum selv om du har behov for å peke på noe i presentasjonen din.

Bevegelse/Kroppsspråket - Hender og føtter
Det er utrolig hva man skal huske på, men hver klar over at hendene dine er med på å skape engasjement. Man sier veldig mye med hendene. Det lengre sør vi kommer i Europa, det mer kroppsspråk brukes. Det var en italiener på kurset mitt. Når vi bandt hendene hans fast på ryggen klarte han nesten ikke snakke!! Vi opp nord har det motsatte problem. Vi vet ofte ikke helt hvor vi skal ha de.  Tommelfinger-regel er at hendene skal holdes 10% rett ned, 10% i øvre del av kroppen, og 80% rundt midjen hvor man bruker hendene utrolig mye til å beskrive det man sier. STOR, vis STOR med hendene.

Engasjer
Så hvordan holder du publikumet interessert? En av de ting som gjør at folk "må" følge med er øyekontakt. Du burde prøve å ha en random øyekontakt med alle. Selv i en stor sal. Da kan du late som om du ser på forskjellige deler av salen selv om alt du ser er svart.  De som sitter der føler du ser på de.

Hva skal denne presentasjonen føre til?

Kort oppsummert:

1. Hva er det jeg ønsker?
2. Hva er det jeg trenger mitt publikum til å gjøre/føle/mene?
3. Hva trenger de for å tenke og føle for å gjøre det?
4. Hva er det de tenker og føler nå?
5. Hva kan jeg si og gjøre som vil endre hvordan de tenker og føler?

Powerpoint

Powerpoint er IKKE presentasjonen. DU er. Det du sier er hva som er viktig. Du skal ikke lese opp det som står på slidene! Jeg tror ikke jeg trenger å si så mye mer enn å be dere se denne her: The Death of Powerpoint. Bruk også bokstavene W og B. Når du skal si noe viktig og for å lede oppmerksomheten tilbake til DEG så blank ut hele presoen (B). Folk våkner av sånn ;) Hvis du skal  tegne noe og prosjekterer mot et whiteboard, trykk W så får du hvit bakgrunn :)

Powerpoint ER IKKE PRESENTASJONEN!


Forberedelse
Film deg selv.  Enkelt og greit. Det gjorde vi i to dager. For en forferdelig flau opplevelse, men fy søren så nyttig. Å se seg selv er virkelig en... øyeåpner ;)

Nervøs?

Det beste måten som får en til å roe seg ned er visstnok å stille spørsmål. Det kan til og med være åpne spørsmål som du selv besvarer, men det gjør noe med ens egen ro. Jeg prøvde det. Det fungerer utrolig nok ;)

Noen kule TED'er som også får deg til å tenke litt på hvordan andre ser deg:

• Your body language shapes who you are
• The power of introverts (fordi det er så mange flinke som ikke tørr presentere dessverre)
• The secrect structure of a great talk

De største endringer jeg har gjort i ettertid
De største endringer jeg har gjort til mine presentasjoner er antall slides. Jeg bruker ofte kun bilder som dekker hele skjermen, og den er bare med å forsterke min historie. I jobben er det mye info på en powerpoint fordi det er det vi gjør som ingeniører og detaljer som skal presenteres. Jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg skal gjøre det VELDIG spennende, men hey, har noen noen gode forslag blir jeg kjempeglad!

"Be yourself - more - with skills" :)

Information wants to be free

Kunnskap er makt. Å sitte på informasjon som noen ønsker tilgang til har en verdi. Tilgang til informasjon kan endre liv. Det kan endre organisasjoner, og ikke minst stat og kommune om de turte å slippe den informasjonen tilgjengelig på Internett.


Uttrykket "Information wants to be free" ble først begrepsgjort av Steve Wozniak, en av gründerne bak Apple, på en hackerkonferanse i 1984. IT-guruene så tidlig hvilken makt åpen tilgjengelig informasjon har.

Informasjonen som stat og kommune sitter på er i all hovedsak offentlig informasjon. Det er svært lite statsborgere ikke har lov til å lese. Denne informasjonen er strengt tatt folkets, vårt. Utfordringen dukker opp rundt hvor vanskelig det er å få tak i den. Det er ofte my websurfing og flere eposter som må utveksles for å få tilgang til noe så enkelt som data rundt en byggesak. Hvorfor ligger ikke dette tilgjengelig på Internett? Hvorfor kan man ikke søke i alle disse dataene?

I mer korrupte land vi ikke ønsker å sammenligne oss med, er ikke engang informasjonen digitalisert. Det er heldigvis ikke tilfelle i Norge. Databasene med informasjonen ligger der. Etater i stat og kommuner burde jobbe mot fri tilgang til all data som er offentlig. På Internett. På data.norge.no ligger det allerede noe. Uten at tilgangen til databasene er spesielt informativt forklart er det i det minste tilgang til noe. La oss se på et eksempel på hva som skjer når informasjon slippes fri. www.yr.no er et glitrende eksempel av hvor flotte tjenester som kan skapes av statlige data. Når det er sagt finnes det også noen kommuner som er flinkere enn andre til å gjøre informasjon tilgjengelige, men dette burde ikke gjemmes bort på 300 forskjellige kommune-portaler rundt om i det ganske land. Det burde finnes en portal for alle App'er og programmer som utvikles basert på statlige data. Da blir det enklere for alle å finne dem.

Se mulighetene

Det finnes vanvittig mange kreative mennesker i dette landet som kan utvikle applikasjoner, uten å be om en krone i betaling. fiksgatami.no er et godt eksempel. I USA har man startet opp "Code for America". De hjelper myndighetene å jobbe bedre for menneskene de tjener og verktøyet er makten som ligger i fri informasjon og et åpent World Wide Web. Et sant demokrati er et demokrati hvor innbyggere har mulighet til å være med å skape noe, Internett har gitt oss den muligheten. Det er på tide vi griper den.

Hvis alle etater med offentlig informasjon fikk et mandat om å rapportere til Direktoratet for forvaltning av IKT, DIFI, hva de hadde av informasjon kunne man begynne å skape en oversikt over hva som lå gjemt i kommunenes datarom i det ganske land. Neste steg burde være at deres databaser med informasjon måtte kunne søkes i basert på åpne standarder og leses på Internett. Hva vil dette føre til? Jeg tror vi vil se en utrolig spennende utvikling av offentlig sektor. Ny tjenester trenger ikke lenger kun komme fra staten, men utvikles av mennesker som ser nye applikasjoner i mylderet av tilgjengelig informasjon. En hyggelig bieffekt vil kunne være å slanke et esende byråkrati. Å frigjøre informasjon åpner opp og skaper debatt. Det vil også gjøre det vanskeligere for ansatte hos myndigheter å utnytte smutthull hvis dataene er like tilgjengelige for deg og meg hjemme i vår stue som for de som behandler den.

Så hvorfor går utviklingen på dette området så sakte? Jeg våger meg på en teori. Mange statlige etater har sitt levebrød å tilby informasjon andre etater trenger for å gjøre jobben sin. Kartdata i Oslo er ett godt eksempel. Kan noe av grunnen ligge i redsel for å rett og slett bli overflødig om det skulle vise seg at informasjonen ble fritt tilgjengelig? Trykker de informasjonen så tett til brystet fordi uten den forsvant makten den gir de?

"Institutions will try to preserve the problem to which they are the solution," The Shirky Principle

Dette er et rop til stat og kommune. Til Storting og regjering. Et rop om å frigjøre all den informasjon som ligger lagret i databaser rundt i det vidstrakte land. Se heller på hvilke muligheter og synergier dette vil skape, enn hvilke maktbalanser som måtte endres. Kosten av å offentliggjøre dataene er minimale i forhold til den kost det vil være å la de forbli i sine avskilte hvelv på baksiden av et lag av byråkrati.

Å tørre å være seg selv - ie: Hvorfor kvinner ikke trenger høye hæler

Jeg diskuterte med en bekjent for en ukes tid tilbake om det var behov for å skrive en artikkel som het: "Hvorfor kvinner ikke trenger høye hæler". Vi ønsket å få frem meldingen at kvinner kan eie et rom, få menn (og kvinner!!!) til å sitte i stillhet å lytte til det vi har å si, uten å måtte spille på det feminine. Vel, det er bedre å gjøre det enn å snakke om det. Her følger mine refleksjoner.

Selv om jeg synes kvinnenettverket jeg er en del av har veldig mange gode verdier de står for, kjente jeg at jeg ble både provosert og oppgitt når det ble invitert til Egers hus/Høyer for å "shoppe" i regi av nettverket.  Det hjalp ikke at en av eierene som ønsket oss velkommen sa: "Jeg tror kanskje jeg er forutinntatt, men når jeg hørte det skulle komme masse jenter fra IT-bransjen, trodde jeg ikke at det skulle dukke opp så utrolig mange flotte damer!!" ..... Er det mulig å dekke over en regelrett fornærmelse på en mer patetisk måte? Videre ble vi fortalt at høye hæler, det var et MUST! Must?! Hva for noe? Hva tenkte de andre i rommet? Hørte de det samme som meg?  Jeg synes jeg var fint kledd den kvelden. Jeg hadde en grønn bukse med en pen ulljakke til. Matchende farge til og med. Gode brune skinnsko. Ingen hæl. Jeg håpet jeg hadde det som trengtes for å eie et rom, men neida, jeg ble fortalt annet. Høye hæler, det var et MUST. Trange skinnbukser også. "Det skaper en slik "wow" effekt!".  Javel. Hvorfor godtar vi denne banale markedsføringen av regelrett ubehagelige klær? Hvorfor bryr vi oss så vanvittig mye om noe så overfladisk, bokstavelig talt?

Hva er det vi kvinner egentlig ønsker å bli portretert som?
I 2011 kom filmen Miss Representation til Norge. Fortsatt er det overraskende få som har sett filmen. Den har neppe like stort markedsføringsbudsjett som media/produktbransjen de ønsker å kritisere. Den gjorde meg håpeful, men i går, etter en middag med noen damer fra samme bransje ble jeg påminnet om at mange kvinner fortsatt kan sitte i en time å snakke om sminke, sko og klær. Jeg følte på sett og vis at media og reklamebransjen hadde vunnet hver gang samtalen dreide inn på sminke. Er det det vi ønsker å fylle debattene oss i mellom med og hva sier det om hvor hjernevasket noen av oss har blitt?

Forbilder
Jeg har jobbet i 12 år i en svært mannsdominert bransje. Jeg begynte å jobbe tidlig. Jeg var bare 20 år når jeg begynte å jobbe i Cisco første gang. Det eneste mine venner brydde seg om var hvilken kunnskap man satt på. Å kunne noe og ha forståelse for teknologien, det gav status. Mine forbilder var gjerne hackere som Kevin Mitnick eller generelt guttene jeg omringet meg med. Det var mye t-skjorter. Jeg brukte overhodet ingen tid på mitt utseende, jeg brukte nesten aldri noe form for sminke. De menneskene jeg omringet meg med lot meg være den jeg var, og uttrykte stadig at det var mer enn nok. Min tid gikk med på å lære mer, jobbe og bli veldig trygg på den jeg var, i et relativt snevert miljø som dessverre alt for få jenter blir en del av. Jeg velger å tro at jeg absolutt kan være et forbilde for andre kvinner som ønsker seg en teknisk karriere. Men på mer enn ett plan. Jeg har valgt utradisjonelt. Det er ikke mange kvinner som driver med IP nettverk i Norge. Det er den ene siden. Men jeg ønsker også å være et forbilde som viser at man ikke trenger å se ut som Barbie for å  lykkes. At det å lykkes det kommer fra en følelse av å trygghet på innsiden. Trygghet basert på kunnskap. Man må ikke bry seg om sko, sminke og klær. Jeg har lovet meg selv at hver gang jeg ser meg i speilet eller kommenterer eget utseende, klesvei eller sminkebruk så ønsker jeg huske at andre ser meg. Jeg ønsker ikke at de skal føle at utseende har noe som helst å si. Jeg vil de skal forstå at det er hva de står for og sier som betyr noe, ikke hva slags sko de går i, eller hvor mange kilo de veier. Hver gang jeg ser et bilde av Berit Svendsen i Telenor kjenner jeg en slik glede inni meg. Hun er en drivende dyktig dame, og hun er så naturlig! Jeg finner det nesten fasinerende at det kun er blonde, veldreide kvinner, og helst med høye hæler som får spalteplass. Hvilke journalister er det som ønsker å lage et slikt forvrengt bilde av hvordan kvinner ser ut og ikke minst, hva vi skal bry oss om? Hegnar Kvinner har dessverre en rekke artikler jeg bare synes er triste:
"Bak scenen på Victora's Secret show" og oppfølgerartikkelen "Bieber mistet fokus på undertøys-show". Hvorfor ønsker media å være så fordummende? Finnes det ikke nok kvinnelige forbilder å skrive om? Finnes det ikke nok spennende temaer som kunne drøftes istedenfor?

Hvilke kvinnelige verdier er det TV2 bliss prøver å spre med denne?

Har mediebransjen (også i Norge) forvillet seg inn på det spor at de tror vi ønsker kroppsfokuserte blonde barmfagre kvinner smilende flørtende mot oss når vi tar t-banen ned til byen?  Så sier kanskje mannen: Hahahaha! De er jo fine for OSS å se på! Det er her vi kanskje ikke skal begynne å gå inn på hvordan den samme bransjen avbilder menn som meget maskuline, sexy, høyreist og med et utseende som bare ville passet sammen med en plastikk barbie. Jeg blir lei meg når jeg ser at vi har TV-kanaler som FEM som liksom skal rette seg mot et kvinnelig publikum, som regelrett er fordummende.
Media kan endre status quo, men hvem er det som tørr ta på seg ansvaret å tenke nytt og sette krav til reklamebransjen som hele tiden skal overtale 50% av befolkningen at de må vingle rundt på høye hæler for å skape wow-effekt.

Rosabloggerne
 "Medieeksperter" referer ofte til svært populære motebloggere når de viser til de "vellykkede" som har skjønt hvordan man skal bruke Internett riktig! At mote og sminke har et marked, og skal du lykkes må du gå "rosa". Det er fasinerende å høre og en så snever måte å tenke på at man føler at refleksjon har blitt mangelvare. Det er ingen som er født med et dypt ønske om å bære en Gucci veske. Og det er ingen uten en liten form for hjernevasking som fortsatt kjøper veskene deres etter å ha sett reklamen nedenfor.

 

At Rosabloggere er så "vellykkede" (tjener penger med andre ord) er jo nettopp fordi kvinner er omringet av budskapet om at det som betyr noe er hvilke klær man har på seg og hvordan man ser ut og søker for å finne ut hvordan andre kvinner kler seg.  Jenter får tidlig meldingen om at det er hvordan de ser ut som er viktig. De får det fra TV-show, Data-spill, filmer, reklamer, magasiner. Og gutter og menn får meldingen om at dette er viktige verdier hos kvinner. Så uansett hva en kvinne gjør og oppnår her i verden er hun FORTSATT dømt etter hvordan hun ser ut. Alle vet når Oprah prøver å gå ned i vekt og om Hillary Clinton kler seg i feil farger blir det ubønnhørlig skrevet om i media.

Å dømme medsøstre

Kanskje leser du dette og føler deg truffet? Synes du jeg dømmer mine medsøstre for mye? Kanskje liker du fine sko, liker klesdesign og generelt å fokusere på et vakkert ytre? Jeg ønsker overhodet ikke å være dømmende. Vi har alle områder av interesse som vi elsker å snakke om. Jeg har full forståelse for at noen ønsker å snakke om skodesign, eller sutre litt over at alt på kroppen virker som om det vender sydover (ie: nedover). Smalltalk må være lov, menn gjør også det. Jeg har ofte veldig lyst til å snakke om fjellkatring og teltturer. Det jeg har lært er at det sjeldent er veldig mange som synes det er like spennenede som meg selv.  Jeg vil også legge til at jeg absolutt liker å kle meg pent, og jeg har også høye hæler. Jeg tror det er universelt å synes det er hyggelig å ta seg bra ut, denne blogspot handler overhodet ikke om det. Det handler om at kvinner får feil fokus i media, og det virker som om vi på sett og vis godtar det, men det gjør altså ikke jeg! :-) Dessuten prøver jeg huske på Madeleine Albrigt som sa: "There is a special place in hell for women who doesn't help each other" . Jeg håper derfor heller dette blir sett på som det det er ment som, et slag i siden til markedsføringskrefter som vil ha det til at et godt ytre er nødvendig for å nå langt og finne trygghet og lykke.

Håp om bedring
Hillary Clintons svar til journalisten som spurte henne om hvilken klesdesigner hun benyttet er forhåpenligvis tegn på bedre tider. I det minste kan det være håp i hengende snøre at journalister snart skal forstå at kvinner ikke er født med ønsket om å kunne mye om moter og klær. Det er mer en tvangstrøye tredd nedover øyne våre og som overhodet ikke skaper kvinner med et godt selvbilde.

Jeg ble så glad når jeg leste i Aftenposten i dag at det har kommet en ny type kåring: "Best på å få ungdom til å føle seg verst". Det som er så flott med Internett er, at røstene MOT mediebransje/reklamebransje som fokuserer på utseende, også kommer frem til overflaten. Derfor starter jeg med meg selv og sier det samme som Gandhi sa en gang: "Be the change you want to see in the world".

Høye hæler
Jeg tror jeg har sagt det allerede. Kvinner trenger ikke høye hæler for å skape wow-effekt. Wow-effekt burde, og må komme fra det vi sier og historiene vi deler med hverandre. Det burde være kunnskapen du besitter som skaper wow-effekt. Det burde være refleksjonene du har gjort og ideene dine som er med og endrer verden! Det vil aldri høye hæler gjøre.


----------
Jeg oppfordrer deg til å se denne traileren, og søk opp og se hele dokumentaren:
Miss Representation