Om å stå opp for hverandre

I kantinen forrige uke ble bloggen til Anita Krohn Traaseth bragt på bane. Ettersom hun var kvinne og jeg også var av samme kjønn var det jo helt naturlig å spørre meg hva jeg mente.. (?). Utfallet av samtalen gjorde at jeg lovte meg selv å skrive om følelsen av at kvinner må være så vanvittig perfekte for ikke å bli kritisert.

Søken etter den perfekte kvinnelige leder
Samtalen startet med at kona til vedkommende var blitt så skuffet. Hun hadde hatt så store forhåpninger til bloggen som skulle ta for seg kvinner i næringslivet, men skuffelsen hadde visstnok kommet fort. Anita hadde skrytt av at hun hadde Kåre Willoch som nabo, og det virket jo fryktelig skrytete? Jeg fikk også høre fra en annen kvinnelig  bekjent av meg at hun ikke likte hvordan Anita hadde skrevet at hun likte å ha "råd til det hun ville" eller no i den duren. OK. Fair enough. Det er elementer av det som står der som muligens kan oppfattes som ikke helt "urnorsk" , men hva så?? Hadde Kjell Inge Røkke skrevet et blogg-innlegg og nevnt at han inviterte Kåre Willoch på middag, ville noen hevet et øyebryn? Hvorfor er vi ikke rausere med hverandre? Hvorfor sitter jeg igjen med følelsen at kvinner må være dobbelt så flinke som menn for å være bra nok?

Og hvem var kvinners verste fiende sa du..?
Vi har jo hørt det før, og jeg kan skrive meg opp på listen, den verste sjef jeg har hatt var en kvinne.  Jeg var nok en rebel i min bedrift den gangen. Jeg sendte eposter til toppsjefen når jeg synes han tenkte feil og fokuserte på feil ting. Jeg sa fra når jeg mente min sjef ikke motiverte mine kollegaer når de gjorde en god jobb. Sånn sett forstår jeg at jeg var enkel å hate. Jeg var ikke bare stille og gjorde jobben min. Det jeg derimot synes er utrolig trist, er at på grunn av dette ene kvinnemennesket har jeg også følelsen av at kvinner er kvinners verste fiende. Jeg hører det overalt. Jeg tror at mye av grunnen til dette bunner i misunnelse. Den følelsen jeg tror mange kvinner kjenner på når andre kvinner lykkes og du kunne ønske det var deg. Du identifiserer deg med det mennesket og du er ikke der hun er. Hva er galt med meg? Dermed prøver vi å finne feil i lakken hos hverandre i håp om å finne riper slik at man kan si: Hun er jo ikke perfekt!

På tide med en morgen-revelje
Jeg tror alle kvinner trenger å øve på å være litt mer rause med hverandre. Vi må få lov til å mene forskjellige ting, se forskjellige ut og stå for forskjellige verdier uten at vi putter de på: "don't like" listen i bakhodet. Vi må rett og slett ha mer respekt for hverandre. Ordet respekt kommer fra det latinske ordet spici og spectare. Direkte oversatt til Norsk betyr det "å se om igjen" eller "å se en gang til". Det synes jeg vi skal gjøre litt mer. Ikke la førsteinntrykket eller et blogg-innlegg gjøre at du dømmer et menneske nord og ned. Vi kvinner trenger å støtte hverandre, uansett bransje. Jeg så et fantastisk TED med Madeleine Albright hvor hun snakker om hvordan det er å være kvinne og diplomat. Hun avslutter med å si:" There is a special place in hell for women who doesn't help each other - Madeleine Albright"

Jeg har aldri trodd på noe helvete  (eller himmel for den sagt skyld), men jeg tror det er en egen plass for kvinner (og menn) som ikke støtter hverandre allerede i dette liv. Det er den plassen hvor middelmådighet, misunnelse og smålighet også har plass. Det er ingen plass jeg ønsker å være eller identifisere meg med. Tror ingen vil det. Det som er så deilig, er at du kan endre alt til det bedre! Starte med deg selv!